1300-tallets konger og stormenn

1319 er et viktig årstall i norsk historie – men det er diskusjon om det var da Norges nedgang som selvstendigt rike begynte. Dette året døde Håkon 5., som var konge over både Norge og Sverige og lot sine sønner arve hvert sitt rike. Begge sønner var umyndige og det var stormenn i hvert sitt land, som kom til å oppfostre de to kommende konger.

Dette fikk meg til å tenke på historiesynet på denne historiske perioden. Klart at det norske synet er preget av de etterfølgende 600 års avhengighet til Danmark og Sverige på skift, men likevel må man prøve på å se datiden med samtidens øyne.

Med mindreårige konger eliminerte man for en stund det uromoment, som en konges personlighet kom til å styre rikspolitikken – kransekakefiguren var ute av funksjon en stund, men var der.
Nasjonal politisk historie har en tendens til å la kongene være det samme som landet – at kong xx gjorde dit og kong yy besluttet dat… Jeg er klar over at det handler om en tidsperiode hvor konger hadde stor makt, men likevel så bestemte de ikke alt alene – og derfor må det ha stått stormenn eller maktfulle rådgivere bak dem. Flere andre steder i nordisk historie ser vi disse rådgiverne av og til – spesielt hvis de er forhadte av stormennene.

Det er min påstand at konger sjeldent besluttet noe alene – at det var like mye skiftende stormenn, som bestemte direkte eller indirekte. Problemet med dette er at vi ikke har skriftlig dokumentasjon og at historikere gjennom tidene har hatt fokus på kongen. Det er jo oppbyggende for samtiden å gi fortidens konger makt.

For å vende tilbake til de umyndige konger, så måtte stormennen i disse perioder stå frem med navn (les: bli nevnt ved navn) og vi ser da også ofte at de gjør det. Historie er komplisert, men jeg tror at historikere må passe seg for å forsimple fortidens samfunn (her samfunns-topp) så mye at det politiske aspektet forsvinner.

For å prøve å oppsummere hva jeg mener: Konger bestemte aldri helt alene, de hadde rådgivere eller motspillere i stormenn, derfor kan konger ikke alene gjøres ansvarlige i ettertiden for handlingene og det må komme (hvis kildene tillater det) mer fokus på hvem som var med til å ta og/eller påvirke de politiske beslutningene.
Det har og vil alltid være politiske spill og interesser rundt en maktkonsentrasjon, som f.eks. en konge er.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Middelalderen, Norsk historie, Politisk historie, Svensk historie

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s