Tretydig historie

Ordet/begrepet historie har tre betydninger. Jeg tror det er viktig med denne oversikten, fordi begrepene lapper over hverandre både i nåtiden, men også i fortiden.

1)
Historie er den fortiden, som mennesker i samtiden ønsker å vite mer om.
2)
Historie som vitenskap.
3)
Historie som en fortelling – ikke nødvendigvis om fortiden, men er det ofte.

(Kjeldstadli, 1999)

Mine refleksjoner over tredelingen:

Det er for eksempel stor forskjell på forholdet til «sannhet» på om historie er vitenskap eller en fortelling. Det er selvfølgelig ikke mulig å finne «sannheten» om fortiden, men i historie som vitenskap er det viktig å strebe mot objektivitet. I en fortelling kan budskapet proriteres høyere enn objektivitet. I historie som fortelling er i sjangeren fiksjon og i historie som vitenskap er i sjangeren fakta.

For å ta frem et eksempel, så er det stor forskjell på historiske dokumentarer og historiske filmer. Nå er historiske dokumentarfilmer ikke nødvendigvis vitenskap, men de streber ofte etter det samme som vitenskapen – å dokumentere fortiden. Historiske filmer er visuelle fortellinger om fortiden. Jeg hører ofte kritikk av historiske filmer, som går på at de har «ofret» historiske kjensgjerninger og fakta for å kunne fortelle den gode historien.

Dette er interessant spesielt i opplæringssammenheng fordi filmer er sterke visuelle medier, som lett vil kunne fordreie historiske viktige hendelser. Vanlige mennesker vil da kanskje tro mer på filmens versjon (for de (nesten) selv har sett/opplevet det), enn på det den historisk vitenskapen er kommet frem til.
Det kan være historiske fakta som omgås, som for eksempel at de i filmene flytter rundt på kronologien, setter inn personer som ikke har eksistert eller la mennesker møtes som i datiden ikke hadde noe med hverandre å gjøre.

For å gjøre forvirringen større, så var film og filming noe som bare var forbeholdt en liten del av befolkningen. Så dokumentariske filmer fra for eksempel 1930-årene kan være reklamefilmer, mens historiske filmer fra samme tidsrom gir et bredere bilde av datidens samfunn.

Film er bare et eksempel på et medie, det samme er gjeldende for bøker: Historiske romaner kontra historiedokumentariske bøker.

Dermed er det ikke sagt at historie som vitenskap har monopol på sannheten. Også i vitenskapen omgås fakta av og til lemfeldig, men det er det overordnet målet som er å få frem sannheten om fortiden. Men da det alltid er basert på tolkninger og fordi samfunn – også i fortiden – er komplekse størrelser kan det godt være flere samtidige, sideløpende sannheter.

En annen side av denne tredelingen av ordet/begrepet historie er når man skal bruke historiske kilder. Og her er jeg mer usikker – hvordan greier man å skjelne mellom den gode historien (fortellingen) og den tilstrebte sannheten (vitenskapen)? Og vanskeligere blir det når denne tredelingen ikke har vært der for de mennesker, som er opphavet til kildene… Er det mulig å se etter lang tid?

Og et annet spørsmål: blir «sannheten» lettere å få tak i jo lenger tid tilbake? Og blir kompleksiteten mindre og dermed gir oss et sterkt forenklet bilde av noe som var komplekst?

En pensumbok er lest

Så har jeg lest min første pensumbok i historie. Det ble boken «Europa 1300-1550» av Steinar Imsen, som jeg begynte med. På studiet anbefaler de boken «Europa tar form år 300 til 1350» av Sverre Bagge. Den er jeg også begynt på, men er ikke ferdig ennå.

Det er ikke så lett å lese pensum, som jeg forestillet meg, men spennende og ufordrende. Jeg har i begge bøkene møtt nye begreper og deler av Europas historie, som jeg ikke hadde anelse om. Det er det som både gjør det så utfordrende.

Jeg kan ikke påstå at jeg har fått noe overblikk, heller kan jeg vel si at jeg har fått et innblikk. Noe har jeg «knagger» som jeg kan henge min nye viten opp på, annet henger fortsatt «fritt svevende i lufta» uten at jeg hverken forstår eller kan sette det inn i min forståelsesramme.

Det bekrymrer meg ikke, det er nå første gjennomlesning av pensum – og det blir ikke den siste…

Nå er jeg også gått i gang med «Fortida er ikke hva den en gang var» av Knut Kjeldstadli. Den handler mer om selve historiefaget.

Noe av det som jeg ikke helt har fått tak i det er forholdet mellom kildene og den historien, som blir skrevet. Hvor mye vektlegger man ulike kilder, hvordan finner man ut av kildenes troverdighet og ikke minst: Hvordan ser jeg som leser av historiebøker, hvilke kilder forfatteren har brukt? Jeg ser jo litteraturlister bak eller i noter, men ofte er dette bare andre histoiebøker. Hvor mange ledd fra kildene er de fleste historiebøker? Og i en oppgave på studiet – må jeg da bruke primære kilder eller er det OK å referere til sekundære, tertiære, quadrære kilder?

Den nasjonale historieskrivingen

Det slår meg, mens jeg sitter og blar i en historiebok, at det virker som om at lande og områder det ikke lenger er en del av det nåværende «moderland» blir provinser i den nasjonale historiske fortellingen. Historien til områdene hører nå til et annet lands nasjonale historie.

Det er kanskje vanskelig å dele på historie når man tenker nasjonal historie? Kanskje det er feil å tenke nasjonal historie? Jeg mener, at det henger jo sammen politisk, økonomisk og landene har lenge vært avhengige av hverandre og hva som skjedde andre steder – både i krig og i fredstid.

Jeg innser, at den norske nasjonale historien var et viktig politisk middel på 1800-tallet – men er det fortsatt nødvendig, nå hvor vi ikke har nasjonale grensekonflikter mv.?

Et godt eksempel er forskjellen på norsk og dansk historie, som har 400 års overlappende historie. På mange måter kan hverken dansk eller norsk historie fortelles hver for seg. Likevel, så nevnes Norge forholdsvis sjeldent i den danske nasjonale historie, faktisk bare når det er helt nødvendigt. I norsk nasjonal historie så nevnes Danmark hyppigere, det skyldes formodentlig at maktsentrum var i København.

På samme måte kan Danmark-Norges historie ikke fortelles uten at Sverige er med. I flere av de historiebøker jeg har lest fortelles det om de snedige, falske, slu, plyndrende svenskere (og mange andre negative ord). Så det blir forsatt skrevet historiebøker med datidens fjendebilder.

Jeg kunne tenke meg en historisk fortelling og analyse av en krig i Norden – det kunne være Kalmarkrigen eller en annen, det er nok å velge mellom – som satte seg ut over det nasjonale og så politik og strategi fra begge sidene i konflikten. Først da vil det skape historisk forståelse – tror jeg.

Nå kan det jo være at en slik bok er blitt skrevet – det er MANGE historiebøker som jeg ikke har lest. Men det ville glede meg å lese den…

Christian IV

Christian IV er fortsatt den regenten, som har regert i Danmark og Norge i den lengst tidsperioden. Han var dog under formyndere i begynnelsen, da han bare var 11 år da Frederik II døde.
Da han ble konge og myndig overtok han et rike, hvor det hadde vært mange år med fredstid. Da han døde, var riket på det minste i historien.

Jeg har satt meg for at jeg ønsker å vite mer om denne perioden. Jeg har flere begrunnelser:
– Jeg er dansk, men bor i Norge, så jeg har «ben/røtter» i begge land og deres felles historie.
– Renessansen er en tid, hvor det er (forholdsvis lett) å forstå de historiske kildene og det er rikelig av dem (håper jeg).
– Christian IV levde i en tid hvor det var kongene, som var politikken. Så en forståelse av ham og hans historie er et bra grunnlag for å forstå hans tid. Men egentlig er jeg interessert i tidens vanlige mennesker, og det er der jeg vil hen – hvis jeg får det til.
– Mange har interessert i Christian IV, så det er mange sekundære kilder om perioden.

Jeg er startet ut med følgende bok fra Nasjonalbiblioteket:

«Christian IV» av Lars Roar Langslet utgitt av Cappelen.

Underveis i boken har jeg støtt på utsagn, som jeg undret meg over, bl.a. om Christian IVs nordnorske reise, hvor forfatteren kommer med en hentydning til at det ikke ble en særlig festlig 17. Mai: «17. Mai, ikke noen utpreget festdag…» (side 51). Denne setningen fikk meg til å undersøke hvem som hadde skrevet denne boken. Lars Roar Langslet er i følge Norsk Wikipedia norsk høyre politiker, forfatter og idehistoriker.
Boken er så langt alt for ukritisk til Christian IV og hans handlinger – forfatteren viser flere steder til at konflikter var «de andres skyld» – det være seg det danske rikråd, formynderregeringen eller svenskene. For meg syns det, som at han har lite tolkning av kildene, at han godtar dem, som de er skrevet uten kritikk. For selvfølgelig, så er beretninger fra kroningsfester og dagbøker fra reiser preget av at det var kongens fortrolige/venner/royalister, som skriver disse beretninger.
Jeg syns også at det er mange løse ender, hvor det er flere spørsmål enn avklaringer. Men det er kanskje forårsaket av min uvitenhet og ikke boken.

Dette er mitt foreløpige inntrykk av boken, som jeg i skrivende stund bare er kommet til side 56 – til Kalmarkrigen.

Det som er bra ved boken er at den er velskrevet og gir et bra overblikk og i all fall en side av Christian IV og hans tid.