Tag Archives: Historiesyn

Vikinger i Storbritannia – forsøk på å fortelle en annen historie

I Storbritannia, Frankrike og ange av de andre nordeuropeiske landene har de nordiske vikingerne et rykte. Historiefortellingerne om dem er plyndringer – vikinger var de som kom og plyndret. Det nordiske synet på vikingene hadde også tidligere denne synsvinkel, men mye har endret seg. Historiesynet på vikingene har lenge vært under endring mot den mer fredelig praksis som vikingene hadde – handel og bosetning – som nybyggere og som integrerte i de eksisternde samfunnene.
Det er ikke alltid at disse mindre dramatiske historiene fester seg så godt hos vanlige folk. Derfor er disse trekkene ofte satt opp i motsetning til det krigeriske elementet hos vikingene. Dette fremgår av denne artikkel i The Independent: «The Vikings: it wasn’t all raping and pillaging».

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Arkeologi, Dansk historie, Europahistorie, Historie, Historiesyn, Norsk historie, Vikingetid

Hva er vitenskapelig historie?

I boka «Å gripe fortida» av Andersen, Rosland, Ryymin og Skålevåg kommer de med en definisjon på hva vitenskapelig historie er:

«Vitskaplig historie prøver å forstå fortidige fenomen på deira eigne premissar, å plassere det som blir undersøkt i samtidige samanhengar eller kontekstar, og å relatere fenomena til meir eller mindre abstrakte historiske endringsprosessar, på ein måte som kan etterprøvast av andre.»
(Sitat fra side 16)

Her førsøker de å si at man ikke skal forstå fortiden ut i fra sin egen tid, men ut fra dens samtid, samt at kronologien må være i orden, samt at det er utvikling (= endring), som er i fokus.

Det er en definisjon, som på en gang er både konkret og diffus… For når man skal bruke definisjonen i praksis: hvordan unngår man å se fortiden uten å se den med samtidens øyne og viten om hvordan det siden gikk (man kan selvfølgelig forsøke…) og den endringen som skjedde gjennom den konkrete utvalgte historien, den avhenger av tilgang på kildemateriale og hvilke utvalg man vektlegger, samt det perspektiv – historiesyn – som velges.

I øvrig så trodde jeg at sammenhenger og kontekst betyr det samme, hvorfor er begge med i definisjonen?

Legg igjen en kommentar

Filed under Historie, Historiestudiet, Historiesyn

Verdenshistorie med Søren Mørch

I 5 radioforedrag i Danmarks Radio forteller den danske historikeren Søren Mørch elementer fra verdenshistorien. De kan også lastes ned som podcast. Foredragene er fra 2004 og de er gratis.

I foredragene har Søren Mørch lagt en linje, som legger tett opp av linjen i boken «Den moderne verdens opprinnelse» av Robert B. Marks. I foredragene er det – når det handler om verdenshistorie mindre eurosentrisk historiesyn enn i mange andre fortellinger om verdenshistorien, dog mer enn Marks. Da Søren Mørch er en flytende og god forteller, så kan foredragene varmt anbefales.

Du finner dem her: http://www.dr.dk/P1/rosenkjaer/Søren%20Mørch/

Legg igjen en kommentar

Filed under Europahistorie, Historie, Historiesyn, Verdenshistorie

Vitenskapshistoriens «person-hopping»

Jeg er ved å lese Finn Fuglestads «Fra Svartedauen til Wienerkongressen», men nedstående gjelder også andre historikere…

En ting som irriterer meg er, at når historikere skal fortelle historien om vitenskapens utvikling, så blir den «hengt» opp på utvalgte menn, som en slags «konger af vitenskapen». Det blir også gjort av historikere, som ellers ikke er opptatt av historiens personer, men av utviklingslinjer.

Men i den teknologiens utvikling, så blir det hopp fra person til person: standarden er Kopernikus-Bruno-Galileo og av og til så blir teleskopets oppfinner nevnt (oftest ikke med navn) – ofte bare som sidebemerkning til at det ikke var Galileo selv som oppfant teleskopet.
Her gjør historikerne intet forsøk på syntese…

Her var det selvfølgelige også utviklingslinjer og ikke enkeltpersoner. I hvilken historisk litteratur kan jeg finne disse?

Legg igjen en kommentar

Filed under Europahistorie, Historie, Historiesyn, Historisk litteratur, Renessansen, Vitenskapshistorie

Beskrivelsers rekkefølge og begrepers kraft

Det er en ting, som jeg har lurt på i mange år. Det er det syn vi har på mennekets måte å organiserer seg på i Steinalderen.

Tradisjonelt betegnes samfunnet i Steinalderen som et jeger-samlersamfunn. Dette danner et bilde av aktive og jagende menn og innsamlende hjemmegående kvinner – i allfall inne i mitt hode. Begrepet stammer fra en tid, hvor det ble forsket med et ensidig kønnssyn på historiens/arkeologiens fakta. Så begrepet er altså et bra bilde av samfunnets kjønnsroller i den samtiden da begrepet ble dannet.
Som de skriver i flere historiebøker, så må historikeren (her også arkeologen) forsøke å se fortidens mennesker, som en del av deres samtid og ikke i som historikerens/arkeologens samtid. Dette er selvfølgelig umulig, men er værd å ha som ideal.

På trods av at man har funnet store hauger av skjell i såkalte «køkkenmøddinger» i dansk steinalder, samt fiskebein i andre sammenhenger, så holder man fast i begrepet «jeger-samlersamfunn». Egentlig så var det nok mer et samler-fangst-jegersamfunn, hvor innsamlet mat utgjorde den største delen av maten og hvor fangst f.eks. fisking var nestviktigst og jakt var en tilbakevendende begivenhet, men unntakelsen. Energitapet ved å samle f. eks. skjell er så mye mindre en en jakt, det kan ikke være den primære måten å få tak i mat på. Kjønnsrollerne var muligvis heller ikke så skarpe – menn deltok kanskje i matinnsamlingen og fangsten og kvinnerne deltok kanskje på jakt. Intet tyder på noe annet. Kanskje var alder og funksjonsdyktighet et større skille enn kjønn?

Vi kommer sikkert til å fortsette med begrepet «jeger-samlersamfunn» – jeg tror ikke det er interesse for å skifte begrepet ut – og det betyr at kommende generasjoner vil vokse opp med bilder i hodet av aktive menn og hjemmeværende kvinner. Slik påvirker et gammel syn også fremtidens syn.

Interessant tanke, syns jeg…

Legg igjen en kommentar

Filed under Historie, Historiesyn, steinalder

Historiens synsvinkel?

Jeg er nå i gang med å lese Steiner Imsen: «Europa tar form». På side 16 siste setning står det: «Det finnes intet nøytralt sted å betrakte historien fra.»

Det er noe som de fleste nyere historiebøker nevner – nærmest som en unnskyldning – kanskje for å unnskylde tidligere historikeres nesten misbruk av historiesyn. Det er jo derfor det er morsomt å lese gamle historiebøker, fordi dette historiesynet da springer i øynene. Det er nok vanskeligere å se sin egen tids historiesyn.

Jeg er med så langt – og er enig. Men samtidig så undrer det meg at nåtidige historikere av og til fortsatt «tar over» det gamle synet lettere ukritisk. Foreløpig har jeg funnet noen enkelte punkter i den historiske litteraturen, som jeg har lest. Og jeg mangler fortsatt full oversikt for å kunne ha et godt nok grunnlag for å kritisere. Men det er jo det jeg er ved å bygge opp… og er ved å lære…

Noe av det som oftest springer meg i øynene, det er «det nasjonale synet» på historie felles for flere nasjoner. Det skyldes sikkert at jeg selv har to nasjonale syn. Dels er jeg dansker, men jeg bor i Norge og har vært her siden 1998 og kommer sikkert til å fortsette med å leve her. Så jeg står med en ben i hvert land…

Så det er ofte i den nasjonale historien – forskjellen mellom norsk og dansk historiesyn – som jeg oppdager. Jeg kjenner så også at dette har begynt «å utvide seg» til å omfatte Sverige (fortrinnvis), men også andre landes nasjonale historiesyn.

Egentlig syns jeg jo at dette er kjempeinteressant og ikke noe, som jeg hadde forventet da jeg besluttet å begynne å fordype meg i min historieinteresse.

For eksempel har jeg lyst til å fordype meg i Kalmarunionen. Noe som jeg alltid har oppfattet (gjennom den danske skolens historiesyn?) som en veldig positiv periode med Dronning Margrete I som felles leder. Men jeg har skjønt etter å ha lest litt rundt omkring på svenske historiske sider på Internettet at svenskene ikke helt oppfatter den så positivt 🙂 Og det er for eksempel i dette skjæringspunktet jeg syns det blir spennende. Så når jeg har lest meg gjennom pensum, så må jeg se nærmere på dette!

Det betyr at jeg ikke bare må lese den norske nasjonale historien, men også den svenske, samt vende tilbake for å oppdatere meg på den danske nasjonale historien.

Dette er bare et eksempel – det er mange andre eksempler på skjæringspunkter på historiesyn på ulike nivå – ikke bare nasjonalt historiesyn.

Legg igjen en kommentar

Filed under Dansk historie, Historie, Historieformidling, Historiesyn, Norsk historie, Svensk historie

Norsk nasjonalfølelse i historieforskning

Norsk nasjonalfølelse i historieforskning

Jeg er ved å lese boken «Historieforskning i det 19. og 29. århundrede» av Ottar Dahl (Universitetsforlaget, 1990).

I den er det noe, som jeg syns er ganske morsomt og interessant…

Sitat fra side 63:

«Munchs polemiske arbeider retter seg for en viktig del mot den tendens han mener å påvise særlig hos de danske historikere og språkforskere i retning av å fremheve fellesnordiske og spesielt danske synspunkter i den gamle historie, og derved stille Norge og nordmennene urettmessig i skyggen. Således angriper han (1845) Det Nordiske Oldskriftselskabs virksomhet, som han finner dominert av en eksklusiv dansk patrotisme, og trekker frem eksempler på hvordan Norges forhold blir skjult under fellesbetegnelsen «nordisk», mens på den annen side danskenes andel i oldtidens begivenheter, som f.eks. oppdagelsen av Island og Grønland, blir forholdsmessig fremhevet. Han betoner at det her er et spørsmål om forhold av stor betydning for den nasjonale bevissthet: «Ingen Eiendomsrett bør derfor mellem Nationene indbyrdes mere respecteres, end den, enhver Nation har til sine historiske Minder. At berøve en Nation disse, er næsten lige saa uretfærdigt som at berøve den et Stykke af dens Territorium. Og dobbelt uretfærdigt er en saadan Berøvelse, når den rammer en Nation, som den norske, der har saa faa historiske Minder, at den ikke vel kan taale at miste et eneste nok saa ubetydeligt, endsige de bedste den eier.»»

Ordet polemiske måtte jeg slå opp – det betyr i denne sammenheng å tvivle på de vitenskapelige meninger.

Det morsomme og interessante i dette er, at en venn av meg, som jeg ofte har «historiske» diskusjoner med og som har gått i norsk skole i barndommen, flere ganger har fremmet det norske synspunkt på hvilken nasjonalitet, som var dominerende i tidlig middelalder («vikingetiden»). Jeg har flere ganger undret meg over synspunktene, fordi jeg gjennom min danske skolegang fikk betont at vi den gang var felles nordiske…

Så poengene til Munch og Dahl (for man kan lese mellom linjene hvor enig han er med Munch i dette) er berettiget etter min mening, spesielt hvis historie er verdigfull for nasjonalfølelsen. Det viser også at den historie og historiesyn som læres i skolen sitter fast hos oss langt hen i voksentilværelsen.
Jeg syns det er morsomt og interessant å dels få revidert mitt grunnleggende historiesyn og dels få øynene opp for bakgrunnen.

Nå visste jeg ikke at det var danskere og ikke nordmenn som oppdaget Island og Grønland, men her har jeg kanskje noen «huller» i min viten…

Legg i øvrig merke til hvor dansk språket til Munch er i 1845.

Legg igjen en kommentar

Filed under Dansk historie, Historie, Historisk litteratur, Middelalderen, Norsk historie