Tag Archives: Nasjonalhistorie

Er alle tidsperioder dekket i norsk historie?

Er alle tidsperioder dekket i norsk historie? Eller er det noen «huller», hvor det enten skjer så lite,er så lite kildemateriale eller som har vært «uinteressante» for historikere?
Hvis svaret på spørsmålet er ja – hvilke perioder er dette?
Hvis svaret er nei – hvilke perioder er da dårligst dekket? Og hvorfor?

Jeg har ikke svaret selv, da jeg ikke har noen oversikt over historisk litteratur (ennå…).

Man kan også stille spørsmålet geografisk, for å undersøke om det er områder i Norge, Norden, Europa eller Verden, som er «historieløse». Selvsagt er de ikke historieløse, men hvor gjeldende normer innen historiefaget har oversett dem av ulike grunner.

Jeg kan som nevnt ikke svare på spørsmålet, men det forhindrer meg ikke i å spekulere…

Jeg har tidligere på bloggen nevnt og undret meg over at nasjonalhistorie bare omhandler de geografiske områdene som er innenfor nasjonens nåværende nasjonale grenser. Så her setter samtiden regler for hvilke områder som er aktuelle/viktige for forståelsen av fortiden.
Man får håpe at områdene det gjelder – at de da får høre under en annen nasjon. Men jeg tror at de i de fleste tilfeller vil bli til marginaliserte områder, fordi de en gang var sentrale (kanskje). Dette er selvfølgelig bare en påstand fra min side …

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Europahistorie, Historie, Nasjonalhistorie, Norsk historie, Verdenshistorie

Norge i vikingetid

Så er jeg i gang med å lese noe,som egentlig er ganske så usedvanlig: en ny historiebok!
De fleste av de bøkene om historie jeg har lest er ofte skrevet for 10-15 år siden, mens denne er fra 2011…

«Norge i vikingetiden» er skrevet av Torgrim Titlestad og er en «ny» historiebok på flere måter enn bare utgivelsesåret. Den representerer en måte å anvende de gamle kildene på nye måter og med nye synsvinkler. Og han er ikke redd for å integrere teknologien – noe han tydlig viser, når han begrunner vikingenes som maktfaktor i Europa som forårsaket av vikingeskipets bygning og anvendelsesmuligheter.

20120609-212831.jpg

Men det er en ting hvor Titlestad gjør som i alle andre norske nasjonal historier. Han greier ikke å slippe de moderne norske grensene når han ser på Vikingetidens politiske historie. Det syns jeg er synd, for da taper han i troverdighet. Han nevner (foreløpig for jeg er bare kommet til side 58) nesten ikke svenskene og bare danskene når han ikke kan unngå det i den politiske historien, mens han rask gjør bruk av arkeologiske funn fra både Danmark, Norge og Sverige for å forklare vikingenes styrke overfor resten av Europa. Island blir som vanlig i norsk nasjonalhistorie nesten ikke nevnt, som annet enn stedet hvor sagaene (tilfeldigvis?) ble nedskrevet. Vi vet at islendingene hadde betydning f.eks. Magnus den Gode hadde mange islendinger med seg når han var i Danmark. Men det tyder ikke på at Titlestad tillegger dem noen betydning – akkurat som i andre norske nasjonalhistorikere…

Jeg mener dette er en stor feil. Jeg mener, at man bare kan se Vikingetiden med en enten regional eller nordisk synsvinkel – nasjonene var der ikke!

Det gjør sikkert vondt å måtte erkjenne at Vikingetiden, som i nasjonsbyggingens interesse var et fellesnordisk prosjekt og ikke en spesiell norsk storhetstid. Vikingetiden underbygger ikke nødvendigvis hvorfor Norge har retten til å være en selvstendig nasjon. Vikingetiden underbygger mer retten til å ha selvstendige fylker!

Jeg må nevne, at jeg ikke setter spørsmålstegn ved den norske retten til å være en selvstendig nasjon i moderne tid – bare til de historisk funderte argumentene hentet fra Vikingetiden.

Titlestad har foreløpig heller ikke nevnt keltere eller andre påvirkninger, som vikingene helt sikkert har vært påvirket av (men jeg har ennå mye av boka til gode). De kunsteriske uttrykk det var i vikingetiden med «knuter og fletter med dyremotiver» er tydligvis keltisk inspirert – så her var det helt sikkert en innflytelse fra andre av datidens kulturer eller rester av kulturer. Dette er også normalt å ignorere i norsk nasjonalhistorie, noe som jeg finner er en litt for Norgesentralisert synsvinkel. Hverken vikingene eller det området som i dag er Norge var en kulturelt isolert «øy», men det var derimot et samfunn påviket av impulser og endringer ute fra.

I øvrig så har Titlestad eksemplariske kildehenvisninger i boka! Slik som jeg trodde all akademisk litteratur måtte ha…

NB.
Nå har jeg lest hele boka og det er en skikkelig flott norsk nasjonalpolitisk historisk bok! Spennende lesing. Jeg fastholder dog kritikken min om at områder utenfor Noge nåværende grenser bare kommer «inn på banen på gjestevisit» – dette er ingen syntese av forståelsen v vikingetiden som helhet, men nærmere en nyfortolkning av den norske delen.

Bakerst i boka er det 2 spennende tillegg om historiesyn på tidsperioden – henholdsvis «Ulike syn på vikingetidens utbrudd» og «Hvordan synet på sagaenes kildeverdi har skiftet – en historiografi».

Legg igjen en kommentar

Filed under Dansk historie, Jernalder, Nasjonalhistorie, Norsk historie, Politisk historie

Ørnesyn på norsk nasjonalhistorie

Så er jeg i gang med å lese Moseng et al. (2007): «Norsk historie I 750-1537». Boken er som Fuglestad (2011) suppleringslitteratur på historiestudiet.

Denne boken en tyngre å lese for meg, som ikke har den største interessen i kongerekke og bare politisk historie. Den er bedre fordi den hentyder (ikke henviser!) til hvilke historikere teoriene og påstandene kommer fra, men fortsatt ikke med litteraturhenvisninger… Om jeg skjønner hvordan dette kan være i orden i en bok som har universitets-/høgskolestuderende som målgruppe – altså ikke en populærvitenskaplig bok, men en akademisk bok…

Jeg har akkurat lest meg gjennom borgerkrigstiden i Norge, hvor den ene konge etter den andre slås ihjel, er barnekonge, inngår allianser – i ulik rekkefølge…
Igjen virker det som om at Sverige er et lettere uinteressant land i nærheten, som bare brukes til å flykte til, når det blir for vanskelig for kongen i Trøndelag. Jeg skjønner ikke at svenskenes parallelle nasjonalhistorie er uinteressant for norsk nasjonalhistorie? For meg å se (og jeg kjenner intet til svensk Middelalderhistorie – ennå), så vil Sverige være et opplagt land å kunne sammenligne seg med i perioden…

I boka kommer de (endelig) inn på Islands forhold til Norge – dette er den første bok om Norges historie, som jeg møter det i. Her er det som et sidespring – et påheng. Også Islands samtidshistorie vil være spennende til sammenligning. Og hvor var islendingene i det norske samfunn? F.eks. hadde Magnus den Gode mange islendingene rundt seg…

I både Fuglestads og Bagges bøker om Europas historie, så svever man som leser oppe over Europa (som en ørn) og ser hva som skjer, både samtidig og gjennom tidsperioden. De er begge historiske synteser. Dette kunne jeg tenke meg mer av i norsk nasjonalhistorie – opp på vingene og se ned over hele riket også ute i utkantene og hva som skjer av betydning (fordi det er forskjellige fra Norge eller likt) i de nåværende nabolande. Ikke hele tiden, men som mindre sideblikk integrert i den norske historien – med et sammenlignende syn.

Boken av Moseng et al. (2007) er vel en syntese av Norges historie, men den lever ennå på side 162 ikke opp til det som jeg kunne forvente av en syntese, dertil er det for mye oppremsing og for lite forklaring. Noe av det som gjorde Bagge (2004) og Fuglestad (2011) til gode synteser er nettop at det ikke er oppramsinger, men forklaringer og sammenligninger.

Litteraturliste – se litteratursiden under pensum.

Legg igjen en kommentar

Filed under Historie, Historisk litteratur, Middelalderen, Norsk historie