Oldtidens kartdata

HGIS – Historical Geographic Information Systems – er godt på vei inn i humaniora. Dette er jo noe som gleder et kartmenneskes hjerte. 🙂

Under har jeg nevnt 4 prosjekter som kan være viktige for de som er interessert i Romerriket.

Et av det større prosjektene er GapVis (http://gap.alexandriaarchive.org/gapvis/index.html#index) – et Google prosjekt som tar utgangspunkt i de gamle tekstene fra for eksempel det Romerriket. Der kan man lese engelske oversettelser av tekstene mens de nevnte geografiske lokaliteter dukker opp på et kart ved siden av teksten.

Et annet prosjekt er Pleiades med interaktive kart over Romerriket: http://pleiades.stoa.org.

Et tredje prosjekt er Ancient World Mapping Center – med gratis kart og GIS-filer over Romerriket i det nåværende Italia: http://awmc.unc.edu/wordpress/free-maps/ og http://awmc.unc.edu/wordpress/free-maps/the-romans-from-village-to-empire-2nd-edition-2011/.

Et fjerde prosjekt er ORBIS fra universitet i Stanford – også med interaktive kart over oldtiden: http://orbis.stanford.edu.

Her er en god blogg-artikkel som beskriver noen av de prosjekter, som jeg har nevnt over og noen av de mange muligheter det er med å bruke GIS i historisk forskning.

Et nytt gratis kurs i verdenshistorien siden år 1300

På lørdag starter jeg på et nytt historiekurs «History of the World Since 1300«. Gratis, nettbasert kurs på høgskolenivå fra universitet i Princeton og Coursera.
Allerede nå er det full gang i utveksling av nettsider, presentasjoner av studenter og mye tyder på et høyt kvalitetsnivå. Jeg gleder meg!

Det er foreløpig 70.000 medstudenter fra hele verden! Og det er plass til flere! (det er også mange andre kurser på Coursera).

Kanskje det blir i kontrast til historiestudiet ved Høgskolen i Volda, som jeg mister mer og mer for…

Den boken det blir brukt på coursera-kurset heter «Worlds Together, Worlds Apart» av Tignor et al.
Her er lenke til Amazon, hvor den kan kjøpes.
Jeg har allerede lest et par kapitler i den og syns det er en praktfull historiebok. Den skal leses i løpet av de neste ukene!

«Europa 1300-1500» av Steinar Imsen

Boken «Europa 1300-1550» av Steinar Imsen (2009) er pensum på historiestudiet på Høgskolen i Volda – og det er grunnen til at jeg nettop har lest den.

Jeg skjønner hvorfor den er pensum. Tidsmessig overlapper den pensumboka «Europa tar form – År 300 til 1350» av Sverre Bagge (2010). Nedstående er noen av mine tanker etter å ha lest Imsen (2009).

Imsen (2009) adskiller seg fra Bagge (2010) ved ikke å neglisere den teknologiske utviklingen helt så mye som Bagge (som prøver å unngå den).

Imsen har oppdelt fremstillingen på en – til tider – utrolig tørr og kjedelige måte. Jeg leste hele boka, men jeg skjønner også hvorfor det på historiestudiet er tatt bort enkelte kapitler. Spesielt er deler av kapitel 5 «Det politiske Europakart» utrolig kjedelig lesing. Eller skal vi kalle det oppremsing…

Det avsluttende avsnittet «Epilog» i Imsen (2009) virker som om det er skrevet til en annen sammenheng enn resten av boka. Lite sammenheng i tid, men ingen sammenheng med resten av boka. Som om forfatteren skulle skynde seg å få med Copernicus og Da Vinci innen boka ble avsluttet. Uten at de ble satt inn i en historisk eller kulturell sammenheng. Synd.

En generell undring – fra min side over begge syntesene – er den forferdelig tradisjonen for litteraturhenvisninger, som de representerer. Det er noen få kilder knyttet til hvert kapitel, men når man leser kapittelet, så fremgår det ikke hvilke påstander og argumenter som er knyttet til de ulike kildene. Det fremstår oftest som at forfatteren selv har tenkt alle tankene. Veldig utroverdigt…

Da er det vanskelig å etterprøve deres historiske synteser, spesielt for en nystartet studerende uten overblikk. Utrolig at dette aksepteres på høgskole-nivå. Spesielt motsetningsfylt blir det når bøkene er pensum og de studerende skal bruke dem til oppgaveskriving – med henvisninger…

Min konklusjon: Som historiesyntese-forfatter er Bagge på et høyere nivå enn Imsen. Også selvom han lider av teknologiforskrekkelse i sin fremstilling. Begge får nestlaveste nivå for vitenskapelig metodikk på deres (manglende) referansesystem.

Gratis dansk e-bok om arabisk medisin i august 2012

Det danske forlaget, Aarhus Universitetsforlag, har hver måned en gratis e-bok (senere kan den kjøpes).

I august 2012 heter den «Arabisk medicin» og kan lastes ned her (den samme siden kommer de kommende gratis e-bøkene):
http://da.unipress.dk/månedens-gratis-e-bog/

Historiker: Unge skader det akademiske

Artikkelen med den ovenstående overskriften er fra den danske avis Jyllands-posten, hvor en professor advarer doktorgradsstudenter mot å selge deres avhandling som bok, fordi de slike bøker ofte hverken er akademiske eller populærvitenskapelige nok. Artikkelen er en kort oppsummering av en artikkel i The Indepentent.

Hva er det han egentlig sier? Det er vel at de uerfarne ikke skal stikke hodet helt frem i offentligheten før de er «modne». Og hvorfor sier han det? Kanskje fordi han ikke ønsker markedet oversvømmet med uinteressant litteratur, så de «modnes» bøker forsvinner i mengden. Jeg gjetter bare…

Hva gjør det hvis en ung historiker utgir en bok, som ikke blir solgt? Det gir vedkommende noe på CV’en! Når jeg leser CV’er til historikere på Internett, så er det tydelig at det å skrive bøker er viktigere enn å skrive artikler (bøkene står nevnt øverst). Så jeg tror at det er en tradisjon/uskreven lov i historikermiljøet at det er status i å utgi en bok. Det er selvfølgelig det de «umodne» vil ha – status.

For de «modne» var det en stor ting å utgi en bok for noen år siden. I dag kan alle utgi en bok på «book on demand» og lignende tilbud. Tersklen er blitt mye lavere og også det at det i dag er mulig å utgi en bok utenom et forlag gjør det billigt, hvis man selv finanserer utgivelsen.

Så er advarslen til professoren en klage over nye tider? At det ekslusive er blitt for allment?

Jeg lurer på om det er en ulempe om mange mennesker skriver bøker i forhold til hvis det bare er få? En ulempe at folk uttrykker seg i stedet for bare å ta imot og lese bøker? Hvordan kan noen syns det er en ulempe at salget av historiske bøker er mer stigende enn andre kategoier av bøker?

Kanskje det mer er fortvivelse/sutring over at historiske bøker er blitt noe for de mange og ikke noe eksklusivt for de få?

Referanseteknikk i den historiske litteraturen

Med min bakgrunn i annen akademisk tradisjon, så er det noe som jeg undrer meg over i den pensumlitteraturen i historie, som jeg foreløpig har lest.

Jeg er i akademiske sammenhenger vant med at man henviser til de kildene, som man bruker i teksten – enten med etternavn og årstall eller med sidenoter. Dette gjør de ikke i flere av pensumbøkene på historiestudiet, men noe tyder på at de på studiet krever det av studentene.
I pensumbøkerne har de ofte en litteraturliste knyttet til et kapittel, men ingen direkte forbindekse mellom ulike påstander og litteraturen de kommer fra…

Hvorfor er det ikke samme krav til pensumslitteraturen, som til studentene?

Fra Svartedauen til Wienerkongressen

Så er jeg i gang med å lese boken «Fra Svartedauen til Wienerkongressen» av Finn Fuglestad. Den er tilleggslitteratur på historiestudiet. Jeg er kommet halvveis. Nedstående er mitt foreløpige inntrykk.

Finn Fuglestad greier skikkelig å få meg til å forstå sammenhenger i Europas historie – han greier å trekke historiske tråder både frem og tilbake i tid, samt forstår å få frem ulik utvikling i de forskjellige områder i Europa.
I motsetning til Sverre Bagge i boken «Europa tar form – År 300 til 1350», så er han ikke redd for å snakke om teknologiens betydning for historien i Europa eller for den saks skyld bakteriologi i forbindelse med Svartedauen. Han er også mer tydelig på hvor han har sin informasjon fra og er flink til å sette opp motstridende teorier, når de er der.

Han har et normalt akademisk språkbruk gjennom det meste av boken, som er helt greit å lese, men av og til hopper han til en slags talespråk – noe som jeg syns er sjamerende og får meg til å «våkne» mer. Han er også flink til å komme med små – ikke-forstyrrende – sidespring/anekdoter/fortellinger, hvor det er tydelig at dette måtte han bare fortelle og få med. Det blir også som en slags krydder. Dette gjør han både i noteform og i selve teksten.

En god og interessant bok, som jeg leser om morgen, på toget fra og til jobb, ettermiddag og kveld… 🙂

Heimskringla – et «open source» nettsted om vår nordiske fortid

I min jakt på informasjon om Magnus den Gode (jeg syns fortsatt at denne delen av vår historie er veldig spennende), så fant jeg hjemmesiden Heimskringla.

Som de selv skriver om siden:

«HEIMSKRINGLA er en online samling af nordiske kildetekster: Primært eddadigtning, sagalitteratur og skjaldekvad, sekundært baggrundsmateriale og andre emnerelaterede tekster.

HEIMSKRINGLA består p.t. af omkring 3000 titler dels på oldislandsk (norrønt) dels på de moderne nordiske sprog.

HEIMSKRINGLA bygger på den opfattelse, at disse tekster – som en del af vor fælles kulturarv – bør være frit tilgængelige for alle.

HEIMSKRINGLA er underlagt de almindelige copyright regler og dermed begrænset i forhold til publicering af nyere udgaver.

HEIMSKRINGLA drives som et idealistisk projekt. Derfor er der altid brug for flere frivillige. Hvis du mener at kunne bidrage med noget, hører vi gerne fra dig.»

Dette er jo fantastisk!

Siden er en hyllest til Internettet, som gir «vanlige» folk som meg tilgang til kilder, oversettelser og eldre (uten copyright) fortolkninger og analyser. Jeg gleder meg til å fordype meg på siden.

Fortid – et tidsskrift for historiestuderende

Tidsskriftet «Fortid» er et fagtidsskrift for historiestuderende på Universitet i Oslo, men som de skriver på hjemmesiden, så henvender de seg også til den historieinteresserte allmenheten.
Tidligere utgivelser kan lastes ned som pdf-filer.